Lydbok-stemmen Ivar Nergaard | Fabel

Ivar Nergaard, den populære lydbok-stemmen

Innleseren Ivar Nergaard blir ofte så rørt at han tar til tårene mens han leser inn lydbøker, og lar det gjerne komme med på opptaket. Men skremt av krim, dét blir han ikke. 

Hører du mange lydbøker, har du garantert et forhold til Ivar Nergaards stemme. Her ser du ham i studio under en innlesning. Foto: Bodil Vidnes-Kopperud.

– Hvordan er det å lese inn en krimlydbok sammenlignet med lydbøker i andre sjangre? 

– Uavhengig av genre klarer de fleste bøker å berøre meg, hvis de er skrevet med kjærlighet til karakterene.

Vår jobb som innleser er å fargelegge. Dette er nok litt lettere med krim enn andre bøker. Lettere å videreføre forfatterens intensjoner. Det er jo ofte rett-fram-fortellinger uten så mange lag.

Når det gjelder stemmebruk så er jo jeg en brumlebass med temmelig mørk stemme. Derfor legger jeg hovedkarakteren, eller fortellerstemmen så nært opptil min egen som mulig. Da blir det mest troverdig.

Hvis jeg sammenligner mine innlesinger med lydbøker som utgis på andre språk, eller tidligere norske versjoner, så har nok jeg et relativt høyt tempo. Dette tror jeg kler krim i større grad enn andre bøker.

Har man lyst til å bla om for å finne ut hvordan det går, så må det også prege innlesinga. Det må være driv. Jeg vet at noen synes jeg leser litt for fort, men samtidig får jeg mange tilbakemeldinger fra lyttere som liker at det går unna. Særlig når du først har vent deg til det…

Det er derimot viktig å huske på å gi boka luft av og til. Noen partier må man roe ned, ellers blir det stress. Og det vil vi ikke ha.

Det handler om dynamikk, og  det er litt som når band komponerer og setter sammen LP-plater og CDer.  Du kan ikke ha seks kjappe låter med masse trøkk på rad. Du må klemme inn en klinelåt eller ballade innimellom.

– Hvordan forbereder du deg når du skal lese inn en bok?

– Jeg grovskummer boka, og får et inntrykk av handling og persongalleri. Jeg pleier å gi alle karakterer i boka en egen stemme og typetegning. Av og til treffer jeg planke med en gang, men det hender jeg går tilbake og ombestemmer meg.

Jeg pleier også å gjøre separate opptak av hovedkarakterer, som jeg kan gå tilbake og høre på hvis det er lenge siden sist denne karakteren har «snakka». Et sånt stemmekartotek er kjekt å ha til seinere innlesinger  med delvis samme persongalleri. Jeg er nøye med å få med meg personkarakteristikken til stemmen jeg lager.

Og jeg er glad i å gi karakterene sosiolekter.

Uten å stigmatisere for mye, så handler det gjerne om å la folk snakke troverdig.

En dommerfullmektig med  bopel på Bygdøy kan ikke snakke som en tømmerhøgger fra Trøgstad. Tømmerhøggeren får tjukke L-er og sier ikke AVISEN og PØLSEN i dialoger. Da  heter det AVVISA og PØLSA. Der tar jeg meg alltid friheter altså, ellers blir produktet fremmed for folk.

Det er samtidig viktig å lage karakterer som ikke er for strevsomme for leseren. Det kan være vanskelig å finne balansen mellom karikert og flat stemme. Og det kan nok være at vi ikke alltid treffer planke, men så har vi ikke 8 ukers prøvetid heller, som på et teater.

For meg blir mye av boka til underveis i studio og det fungerer ofte best å sette igang og prøve heller enn å tenke ut alt på forhånd. Ta sats og håpe at jeg treffer på stemningen og klangen i boka.

Er jeg ikke fornøyd, er det bare å si, nei vettu hva, dette må jeg gjøre annerledes. Spole tilbake og kaste et kvarter eller to.

– Har det hendt at du har lest bøker som har skremt deg?

– Nei. Jeg blir lettere rørt enn skremt heldigvis.

Jeg tror jeg feller en tåre eller tre i minst halvparten av bøkene jeg leser inn, og jeg lar det gjerne komme med på opptaket. Det tror jeg gir autentisitet og ekthet i forhold til stoffet.

Hadde jeg jobba med å lese inn lydbøker da jeg var liten, ville jeg garantert vært skitredd. Jeg var av typen som skrudde på nattbordslampa, gikk bort og slo av taklyset, bretta dyna over huet, og smøg armen ut for å slå av nattbordslampa.

– Hvilken krim har du likt aller best å lese inn?

– Jeg var svak for serien om Sebstian Bergmann. En svensk serie ført i pennen av Hjorth og Rosenfeldt, Broen-manusforfatterne.

Bergmann var en litt annerledes krimbokhelt. I den grad han var en helt.  Han er slett ikke sympatisk, og slett ikke noen helt.

En fyr som er lett å hate, men som egner seg bra i bokform.  Tv-serien var ikke i nærheten av hverken bøkene eller lydbøkene.

– Har du selv en spennende favoritt-lydbok eller bok du vil anbefale andre å høre/lese?

– Jeg digga Vidar Sundstøl sin Minnesotatriologi. Spesielt den siste boka, Ravnene, hvor handlinga stort sett foregikk inne i en skog.

Det var tåkete og regnfullt.  To brødre jakta på hverandre. Lenge.

Det var en litt annerledes krim. Kan kanskje kalles psykolgisk krim.

FAKTA: IVAR NERGAARD

  • Født i 1964 på Rena
  • Norsk skuespiller, tekstforfatter og musiker.
  • Blir av mange lydbok-lyttere fremhevet som en av de aller beste lydbok-stemmene til Fabel.
  • Har blitt tildelt Lydbokforlagets innleserpris for beste innleser både i barne- og voksenbokklassen